2015 var året jeg reiste til Kina, avsluttet bacheloren min i fotojournalistikk, og bestemte meg for å begynne en ny retning i livet. Kamerautstyret er solgt, og nytt kamera er kjøpt inn. Nå studerer jeg tekst og skribent ved Westerdals Oslo ACT.
Det er flere grunner til at jeg ikke fortsatte en karriere som fotojournalist – flere enn jeg i denne posten ikke har interesse av å gå inn på. Men det mest avgjørende for meg, var at bransjen jeg i 2011 hadde ønske om å gå inn i, endret seg drastisk på de årene jeg studerte. Idealismen jeg hadde gått inn med holdt ikke i møte med realiteten. Jeg startet på høgskolen med et ønske om å jobbe med visuell ledelse – altså ikke selv være den verdensreisende, prisbelønnede fotojournalisten.
Nå, et halvt år etter at jeg ville spy på kamerautstyret mitt i frustrasjon, ser jeg gjennom bildene jeg tok i 2015, og bestemte meg for å lage en liten oppsummering av året som er forbi. For jeg har jo ikke vært så flink til å oppdatere hjemmesiden siden starten av praksisen i Dagsavisen 2014. Jeg angrer ikke på at mine fire første år i Oslo gikk med til nettopp fotojournalistikk, og utelukker ikke at jeg kommer til å gjøre fotodokumentariske prosjekter i framtida heller. Å jobbe i media har beriket meg på så mange måter, og jeg har møtt så mange fine folk og opplevelser jeg ikke ville vært foruten. Nå skal jeg dele noen av dem med deg:
Del 1: Kina
La oss starte med Kina, som jeg reiste til sammen med resten av klassen for å fullføre kurset Internasjonal reportasje. Kina var et spennende land å jobbe i, og totalt ukjent for meg. Ut ifra hvordan vestlig media framstiller dette landet, var det vanskelig å vite hvordan det kom til å bli å jobbe journalistisk der. 
Barn på jobb med foreldrene sine under feiringen av kinesisk nyttår. Kunming, 2015.
Etter workshopen vi hadde felles med kinesiske fotojournalister og studenter fra Pathshala South Asia Media Institute, var jeg også mer rustet til å begynne på min egen reportasje. Å jobbe utenlands, og attpåtil i et land hvor menneskene jeg møtte og meg ikke hadde en felles kommunikasjonsplattform, bød på flere etiske problemstillinger.
Til tross for kommunikasjonsfrustrasjon, og tusen sigaretter røyket kun av høflighet, viste Kina seg å være et fint land å fotografere i for meg. Selvsagt var jeg ikke i nærheten av å møte realiteten av å jobbe som journalist i landet, men jeg ble møtt med nysgjerrighet og, til den grad en kan forvente av kinesisk kultur, åpenhet.
Prosjektet jeg endte opp med å gjøre handlet om unge lesbiskes framtidsutstikter og nåværende rettigheter. Over en måneds tid fulgte jeg to lesbiske par, og fikk vært med på både et brudd og at de ble kjærester igjen.
Hele reportasjen kan du lese i Dagsavisen.
En av favorittjobbene mine forrige uke, var å ta bilde av oppsetningen Woyzeck på Det norske teatret. I den anledning tok jeg også bilder av regissør Lasse Kolsrud. I tillegg til å regissere stykket har han også en mindre rolle, som sirkusdirektør. Da han kom for å hente oss i resepsjonen kom han fullsminket, halvveis i kostyme, og med en grå morgenkåpe. «Vil du at jeg skal skifte til fullt kostyme?» spurte han. «Nei, du er skikkelig fin som du er!» svarte jeg. For det var jo nettopp det han var, både regissør og skuespiller, midt i mellom.
Helle Gannestad 